Norge var i sommer oppe i den største tragedien som har skjedd på norsk jord siden den andre verdenskrig. 22. juli vil for alltid være en mørk dag i norsk historie. Vi vil sitte igjen med sorg, og mange vil sitte igjen med et savn av sine kjære. Anders Bering Breivik brøt med alt det som jeg og store deler av Norge deler, ønske om å leve i frihet og fred. Midt oppe i dette her så sitter mange av oss allikevel igjen med det som ei av de som var på Utøya delte med oss rett etter at hun var brakt i sikkerhet, “om en person kan gjøre så mye ondt, hvor mye godt kan da ikke vi gjøre sammen?”. Dette sitatet gikk verden over veldig raskt og det tror jeg var viktig, det var viktig og sendte ut signaler om hva vi står for og det ble gjort på en eksemplarisk måte. Men midt oppe i all denne elendigheten som Norge har vært igjennom i sommer så må vi nå prøve og sette ting litt i perspektiv. 77 mennesker ble i sommer brutalt revet fra oss, mange av dem unge. Men det som har skjedd, og fortsatt er situasjonen på Afrikas horn, det som mangfoldige mennesker for oppleve hver eneste dag at deres kjære brutalt blir tatt fra dem, fordi de lever under et regime hvor styresmaktene jobber mot alt det vi står for, frihet, likhet og brorskap.
TV-aksjonen i høst viste at nordmenn fortsatt bryr seg, det ble samlet inn over 207 millioner kr ( det er riktignok ikke mer en 42 kr per nordmann, men det er en begynnelse!) til opprydning av bomber og miner som ligger igjen på bakken som kan eksplodere når som helst. Men jeg spør meg selv fortsatt, hvordan kunne det ha seg at det bor tusener av mennesker i Oslo som har en tilknytting til en menighet og allikevel lar man fakkeltog og støtteaksjonen for forfulgte kristne verden over gå hus forbi. Kanskje komiteen kunne gjort ennå mer for å spre budskapet i Oslo, men jeg tror dessverre at det allikevel handler noe om prioriteringer. Selv var jeg nede i domkirken og gikk sammen med i underkant av tre hunder andre mennesker opp i fakkeltog til Stortinget hvor det ble holdt appeller og gitt et opprop til Stortinget om at de må ta de forfulgte kristnes situasjon verden over på alvor. i underkant av tre hundre mennesker. Det er litt mer enn det samles bare i Misjonssalen på møte for de unge på lørdagskveld. Ideelt så kunne vi ha samlet langt over tusen personer den kvelden som hadde vist sin støte til dem som lever under forhold som vi tar som en selvfølge. En annen ting jeg merket meg var alle de rare fjesene som gikk forbi oss den kvelden, folk som er helt uvitende om hva som skjer utenfor Norges fire vegger. Godt mulig at de ikke forstod hva som foregikk på utenfor Stortinget den kvelden, men ansiktsuttrykket deres fortalte meg at de tok avstand fra det. Hva er det med kristendommen og at folk tar avstand fra det? Skjønner ikke folk hvilke forhold kristne verden over lever under? Skal ikke gjøre for mye ut av akkurat den, men at en ny undersøkelse som avisen Dagen hadde en forside på i sommer fortalte oss at en kristen blir martyr hvert femte minutt, det skulle være nok til at hele kristen-Norge gikk i fakkeltog den kvelden! Vi trenger også en folkeopplysning på dette slik at vi som var der den kvelden, kunne slippe og bli møtt med merkelige blikk! For noen dager siden gikk det en dokumentar på NRK om en muslim som var blitt kristen, i begynnelsen av programmet så ble tilfeldige folk på gata spurt om hva de trodde ville skje med mennesker som konverterer til kristendommen i Iran. Jeg ble mildt sagt sjokkert over hvor naive noen av dem var, og hvordan noen mente at de kristne der nede ikke trengte å være så åpne om sin tro.. Hvilke samfunnet er det vi vil ha? Vil vi ikke ha et samfunn med FULL religionsfrihet?
Det neste jeg skal si sier jeg ikke for å såre de som mistet noen av sine kjære den 22. juli! Men om man setter det jeg snakker om litt i perspektiv så er det underlig hvordan folk stiller opp om ting som kommer tett innpå dem selv, men det som skjer lengre unna, det lar vi ikke gå inn på oss så lett. Vi husker alle fakkeltoget mot rasisme etter Holmlia-drapet på Benjamin Labaran Hermansen i 2001. Hele Oslo fylte seg opp av mennesker som ville fordømme drapet, det samme skjedde i sommer etter 22. juli, da samlet hele Norge seg for å fordømme handlingene til Breivik. Dette er vel og bra, det viser at vi nordmenn står sammen! Det gjorde noe med meg når jeg så at hele Gjøvik i sommer gikk mann av huset for å gå i rose og fakkeltog! Men hvorfor skjedde ikke det samme på kvelden for forfulgte kristne? Jeg bare lufter spørsmålet og vi må stadig minne oss selv om at verden er ikke bare Norge, det er en verden der ute som lider langt mere enn det vi gjør! La det være sagt til slutt, samme hva som skulle skje så glem ikke den tredje verden! Europas storhetstid ser ut til å gå mot slutten, la oss stå sammen som én verden! Jeg er overbevist om at dagen kommer hvor Europa er inne i en langt større krise enn den vi opplever i dag! Nå snakker jeg ikke om økumenikk på tvers av religioner og at man skal samle oss om én Gud! Men som mennesker, som en del av samfunnet på denne jord så må vi kunne stå sammen og jobbe for Frihet, Likhet og Brorskap!
Takk for at du tok deg tid til å lese dette! Gud velsigne deg!
